Til Ettertanke!
Jeg hører med til de som mener at denne utviklinga er
positiv. Før var postkontoret en plass du gikk til for å
stå i kø. I dag er postkontoret en plass der det er
morsomt å stå i kø. Fordi det plutselig er mye artig å se
på mens du venter.
For noen dager siden var jeg innom posten. Jeg husker ikke
hva jeg skulle der. Jeg skulle vel fylle bensin eller et
eller annet.
Da fikk jeg øye på postens godte-disk. Ja, posten har
godtedisk.
Der hadde de små poser med snop som het ting som ”Medisin
mot gretne gubber”, ”Medisin mot sure kjerringer” og
”Medisin mot dårlig samvittighet”.
Artig påfunn, tenkte jeg, helt til jeg tenkte – jeg tenkte
mye, det var lang kø – helt til jeg tenkte at hvis jeg går
bort i kassa med en pose der det står ”Medisin mot dårlig
samvittighet”, ”Medisin mot gretne gubber” eller ”medisin
mot sure kjerringer”, så har jeg vel avslørt litt for mye
om meg selv til en vilt fremmed i kassa på posten.
Hvis du kjenner den som står i kassa, så er det helt
utelukka å kjøpe noe slikt. Det er jo på linje med å bli
tatt på fersken. ”Du hadde det hyggelig på seminaret i
helga? Du skal ha en pose med medisin mot dårlig
samvittighet ja”
Dette kan være en måte å gi tilbake til postkontoret noe
av den rollen det gamle postkontoret hadde i et
levende bygdesamfunn, i følge postromantikere, rollen som
møteplass og informasjonssentral, en plass der
folk kunne møtes og få vite hva som foregikk i bygda. Den
rollen hadde posten, og melkerampa, og alle disse andre
bygde-institusjonene som det er lett å ha et romantisk
forhold til dersom du aldri har bodd på en plass, der alle
er så i overkant informerte om hva alle andre foretar seg
at ingen blir gravide på den vanlige måten, men fordi de
får beskjed om det på bygda.
Jeg hadde utenbygds besøk i barndomshjemmet en gang, og
etter at vi hadde gjort oss ferdige med det vi skulle på
bygdas eneste pub, var vi så heldige at vi fant oss en
drosje. Vi satte oss inn, og drosjesjåføren begynte straks
å kjøre. Etter en stund så min venn – utenbygds fra – noe
forvirret og litt engstelig på sjåføren og spurte: ”Vet du
hvor vi skal?”
Sjåføren svarte ikke engang. Han bare fnyste overbærende.
Selvsagt visste han hvor vi skulle. Han vet hvor alle
skal. Sier du “heimatt” til en drosjesjåfør på en liten
plass, så kommer du deg heimatt. Jeg vet om mange som har
vokst opp på slike plasser som ikke visste sine egne
adresser før de hadde fylt tjue. Alle vet hvor du hører
hjemme. Drosjesjåføren vet det også godt om han kjører
noen til en annen plass enn der vedkommende hører hjemme.
Hvis vedkommende da dagen etter går på posten og kjøper
medisin mot dårlig samvittighet, så skulle det meste være
gjort. På denne måten kan de gamle institusjonene være i
ferd med å bli gjeninnført på utspekulert vis.
Dersom nå vedkommende drosjepassasjer som ikke ble kjørt
dit vedkommende hørte hjemme, i stedet ble kjørt hjem til
en jente som han ikke var det spor gift med, så ser jeg
ikke bort ifra at denne jenta ikke lenge etter ville få
beskjed på bygda om at hun var gravid.
Men det er ikke så farlig.
Her snakker vi om den typen graviditet som det finnes
medisin mot på posten.
Dette har jeg ikke skrevet, men hentet fra en side som heter dikt.no